Før jeg starter med den virkelige anmeldelsen av denne filmen, vil jeg avklare to ting. For det første: Er du glad i film, kan du med fordel se denne filmen. For det andre: Er du glad i at musikk skaper stemning i film, se denne filmen.

Soundtracket til Garden State er nemlig en liten perle av de sjeldne. The Shins, Nick Drake, Coldplay, og Colin Hay, for å nevne noen. Ikke at artistene taler for seg, men komposisjon låtvalg møter film gjør det. Kjenner du musikk, er du antageligvis allerede inneforstått med følelsen filmen formidler. Men i tillegg til melankolien, kjærligheten, og alt det der vanskelige, er Garden State krydret med en god porsjon humor.

Humor som er beksvart og gjemt, men som også beveger seg til det synlig forenklede. Felles er at det er gjort svært intelligent. For ja, en hund som jukker et kne er ganske morsomt hvis det fremstilles med kløkt. Mer kløktig enn jeg hadde forventet av regidebuten til «Scrubs»–skuespiller Zach Braff. En regidebutant som i tillegg har skrevet manus, og som innehar hovedrollen. Man kan på mange måter våge hevde at dette er hans film. Jeg tar i hvert fall sjansen.

Så til handlingen i filmen. Andrew (Braff) har levd i prozac–nation på anbefaling og utskriving fra sin psykolog–far Gideon (Ian Holm, Bilbo i LOTR). Han har levd dette tåkefulle livet helt siden hans mor ble lam, og vekkes opp fra pillenummenheten gjennom hennes død. Vel, egentlig ikke. Han vekkes gradvis på grunn av lystløgneren Sam (Natalie Portman, Star Wars), som fungerer som noe levende i hans normalt så monotone hverdag.

Filmen er ikke noe genistrek, den er komponert sammen av en rekke sketsj er, og tidvis litt for klisjérike dialoger. Samtidig er filmen ukomplisert vakkert, og omformer klisjeene livet, kjærligheten, og den endeløse avgrunn, til noe man tør våge å kjøpe.

Garden State er en blanding av Clerks, Lost in Translation, og tv serien Dawsons Creek. Med andre ord en underlig og tidvis genial lavbudsjettfilm, med bismak av sukkersøt såpe.