Vilje til mer
Redaktør Knut Olav Åmås
Samtiden #4/04
Aschehoug
Kjør debatt, messet Harald Eia på norske tv-skjermer, og parodierte med det medieoffentlighetens evige jakt på debattoppviglende meninger. Men så finnes det heldigvis unntak som både fremviser nye perspektiver og avtvinger refleksjon utover hvem-sier-hva-om-hvem. I det inneværende Samtiden finner jeg hele tre slike unntak.
La oss først ta Kristin Gjesdals filosofiske essay om betydningen av å ivareta romantikkens idé om revolt og revolusjon. Gjesdal spør: Hva mister vi hvis vi uten videre gir slipp på drømmen om en annerledes og bedre fremtid? Essayet er ikke bare drivende godt skrevet, det er også tuftet på noe så sjeldent som en grunnleggende optimisme.
Mindre optimistisk, men vel så vidsynt er Terje Tvedts «The native strikes back». Mange minnes kanskje med skrekk Tvedts stormangrep på norske forfattere i 2002, og hvordan det da endte opp i oppvising i hvor pinlig det kan bli når litt for simpel sosiologi forgriper seg på en viss grad av fortellermessig kompleksitet. I Samtiden lykkes han derimot bedre: Skytset rettes nå mot journalistene Åsne Seierstad og Tomm Kristiansen, to skribenter med et heller uavklart forhold til det problematiske ved beskrivelser av «de fremmede andre». Tvedts påtale av medienes manglede refleksjon rundt norske selvbilder og verdensbilder synes helt påkrevd i en tid der Norge så tydelig viser internasjonale ambisjoner, ikke bare gjennom handel og bistand, men også militært.
Samtiden #4/04 vinner også tyngde ved å gi rikelig plass til Adelheid Gulbrandsens rabulistiske kritikk av den statsautoriserte valueringen av minoriteter etter graden av overtakelse av såkalt typiske norske verdier. Artikkelforfatteren vil det disiplinerende og normaliserende i minoritets-merkelappene til livs, og fremfører et engasjert forsvar for forskjellene og kulturell pluralisme.
Med Gjesdal, Tvedt og Gulbrandsens bidrag legger Samtiden lista et godt stykke over en enkel invitasjon til spektakulær polemikk. Og takk for det.