Mor: «Hun ville aldri gjøre noe annet. Danse foran moren og faren. Se at de bare ser henne.»

Sønn: «Jeg stopper rett under henne. Kan du se meg. Men hun kommer ikke til å se meg. Hun har ikke flyttet tankene i hele dag. Hun er ikke her. Med meg.»

Kanskje kan disse to sitat brukes for å nærme seg Atle Rekaas debutroman Myk. Skarp: Et barn som bare vil bli sett, og en mor som ikke er i stand til å se lenger enn sin egen barndom. De bor i samme hus, men i hver sin verden, verdener som av og til, men da bare for et øyeblikk, kommer i berøring med hverandre.

Første del av romanen fortelles fra sønnens perspektiv. Verden beskrives gjennom barnets naive og detaljorienterte språk. Varsomt avdekkes et barnesinn som er i ferd med å lukke seg om seg selv og isolere seg fra omverdenen. Tilværelsens smerte oppsummeres i én setning: «Jeg vet ikke om noen andre som har det slik som meg.»

Romanens andre del omhandler den samme tidsperioden, men fortelles fra morens perspektiv. Bare av og til dukker sønnen opp i morens historie, og da som et uromoment, noe hun helst skulle sett forsvant. Disse øyeblikkene, når moren og sønnens verdener møtes, er romanens sterkeste og fylt med en øm og sår håpløshet som gjør Myk. Skarp verdt å lese. Selv om deler av romanen ligger et godt stykke under disse i kvalitet.