Statsviteren Norman Finkelstein er en rabulist, en rabagast og en venn av Noam Chomsky. I sitt angrep på «den ideologiske fremstillingen av Holocaust» påberoper han seg John Stuart Mill og sine foreldre, som selv overlevde nazistenes konsentrasjonsleire, og slår bombastisk fast at alle etablerte sannheter har godt av å bli utfordret. Og det er det jo vanskelig å være prinsipielt uenig i.

Hovedargumentet i Holocaust–industrien er ikke at nazistenes grusomheter under andre verdenskrig ikke var grusomme. Tvert imot. Men Finkelstein hevder ivrig at Holocaust, spesielt etter Seksdagerskrigen i 1967, er blitt sjanghaiet av ideologer som meler sin egen kake. Det ideologiske begrepet Holocaust, mener Finkelstein, brukes som retorisk murbrekker for å rettferdiggjøre Israels handlinger, og for å berike jødiske interesseorganisasjoner gjennom kronerulling blant velvillige Israel–venner og gjennom det Finkelstein beskriver som nærmest utpressing av sveitsiske banker, med påfølgende kanalisering av penger vekk fra de faktiske ofrene.

I dette minefeltet skal man trå ekstremt varsomt for å unngå at det smeller. Finkelstein kommer kjørende i en monstertruck, med klampen i bånn, rattet i lås og Wagners «Valkyrierittet» tordnende fra høyttalerne.