Jeg skal innrømme at jeg syns det hørtes både tvilsomt og hysterisk morsomt ut at Kristian Valen skulle lage album. Det er omtrent som om Ari Behn skulle gitt ut skive. Jeg vet ikke helt hvordan det har seg, men enkelte mennesker besitter bare den evnen at ALT de tar seg til overskygges fullstendig av deres konstant overeksponerte personlighet. Men, uansett.

Resultatet er denne syltynne remsa med pompøs, men samtidig fislete fjortis–pop. Temamessig spenner albumet mellom «jeg elsker deg», «jeg elsker deg ikke (lenger)» og «elsker du meg?», mens melodiene veksler mellom melankolsk gitarriff type 1 og melankolsk gitarriff type 2. Valen bedyrer at tekstene (som han har jobba med de siste fem åra!) er svært personlige. Når de da høres ut som noe medlemmene i Westlife kunne surra sammen i fylla da de var femten, kan man lure på hva som beveger seg inne i Valens hode.

Et par små Grand Prix–poeng skal han likevel få. Svisj–hiten «Still Here», og den lavmælte, ydmyke «If I Was», er to enkle, fine popsanger. Men der stopper det.

«I wish I was a poet,» synger han på første spor. Etter denne innsikten burde det ringt en bjelle, en stor bjelle som kunne stoppet ham i å lage et helt album. Hvis ikke dette er ironi da, alt sammen? Jeg er neimen ikke helt sikker.