Med håndholdt kamera og Lars von Triers dogmeregler i baklomma har Margreth Olin fulgt ungdommer ved Hauketo Ungdomsskole de siste månedene før eksamen. Møtet med den multikulturelle forstadsskolens realiteter er brutalt. Skolen forfaller, elevene går fysisk til angrep på hverandre og lærerne står stort sett med lua i hånda. Det hele ser unektelig håpløst ut.

Men filmen nøyer seg ikke med bare å vise overflaten. Margret Olin ser det ingen andre tilsynelatende har sett, og viser detaljer som forteller mye mer enn et dramatisk kommentarspor. I møte med urettferdigheten knyter det seg i magen, i neste øyeblikk får eksamensperiode og skoleavslutning det til å krible av sommerfugler. Man er ikke lenger tilskuer, men tilstede.

Olin har valgt tette, røffe utsnitt, som fanger situasjonene mens de skjer, fremfor vakre bilder og kontrollerbare intervjusituasjoner. Resultatet blir at tilskueren ikke kan unngå å bli dratt inn i elevenes virkelighet, innimellom så sterkt at det kjennes på kroppen.

Faren for å havne i rebell–er–egentlig–skolelys–fella er stor, men Margret Olin styrer trygt utenom. Ungdommens råskap er ikke bare en veldig god film, det er også et nyansert innlegg i debatten om hva slags Norge vi har lyst til å leve i.