Edvard Grieg og Sergej Rachmaninow har stått der før dem. Nå er det Mike Patton som står under det høye taket i Logens hovedsal med knytteneven sin rundt en av sine mange mikrofoner. Han luter over et stort rektangulært bord med alskens vocodere og effektbokser. Til høyre for ham står Stian Carstensen som anses å være en av Norges aller dyktigste musikere. Patton utroper hvert fall Carstensen som «Norway’s finest».

Det er første gang de spiller sammen og de har kun fått forberedt seg i 30 minutter. Men det gjør ingenting. 90 prosent av fremføringene i kveld vil være improvisert.

Duoens musikk spenner fra argentinsk tango, hillbillyhymner, Mario-tema, til soundtracket fra ditt verste mareritt. De spiller et allsidig sett og klarer noe så mirakuløst som å få frijazzimprolignende stykker til å virke både tilgjengelig og fett på samme tid.

Patton, med sitt brede register, utfyller Carstensen - kjent for å kunne spille på alt han får mellom hendene og som i kveld får klådd på gitar, banjo, trekkspill og pedalsteel - perfekt.

Lydene de lager sammen er uvirkelige og til tider nifse. Du tar deg selv i å tenke, kan et trekkspill låte sånn, kan en stemme lyde slik? Tydeligvis. Og når det avsluttes med en smektende versjon av David Bowies «Life on mars?», er kvelden komplett.