Mozart veksler mellom to skikkelser i dette stykket: Først den komiske, så den tragiske. Denne dualiteten funker over all forventning, og sammen med de andre karakterene som virker nærmest skreddersydd for hver enkelt skuespiller, skaper dette akkurat den balansen og variasjonen som skal til for at øynene mine limes til scenen hele oppsetningen igjennom. Den intime teatersalen på Chateau Neuf bidrar også til at dette blir en altoppslukende opplevelse: Vi klines så tett innpå skuespillerne at det kjennes ut som et besøk i stua til fyren som er genierklært hva musikk og damer angår. Replikkene som veksler mellom engelsk, ordspill på høflig riksmål og superhip Oslo-slang sitter som et skudd. Utsagn av typen «Helt lættis» og «Jeg stoler skikkelig på Dem. Giga.» sier imidlertid sitt om at de til gangs har benyttet seg av det billige trikset å putte gammel historie inn i nytt språk. Dette grepet bidrar til å plassere oppsetningen langt fra klassikerne, men farlig nært en utstudert og halsbrekkende morsom happening: Vi må ta forestillingen for det den er, nemlig en «skikkelig lættis»-forestilling om en komponist som pulte og drakk litt for mye. Og hvor mye mer kan man egentlig ønske seg? Tommelen heves uten tvil i retning oppover for denne utgaven av Mozarts requiem.