Audio-visuell taskenspiller
Nils Bech er i hvert fall noe å se på.
; "DANS: Nils Bech danser opp til dans. Og publikum danser opp til Nils Bech.")
DANS: Nils Bech danser opp til dans. Og publikum danser opp til Nils Bech.
; "VELLYKKET: Stemningen når nye høyder når Nils Bech dedikerer låta «French Affairs» til kveldens hovedact, Mr.Oizo. Oppvarmingsjobben er fullført med suksess.")
VELLYKKET: Stemningen når nye høyder når Nils Bech dedikerer låta «French Affairs» til kveldens hovedact, Mr.Oizo. Oppvarmingsjobben er fullført med suksess.
Det er lørdag 23. februar og Oslo syder av musikk. by:Larm har inntatt rockescenene, By;Alarm huser alternativfolket, men flere hundre mennesker har funnet fram til dansernes skanse i kveld. På Parkteateret har klubbkonseptet Obyoboy! fått tak i Mr.Oizo fra franske Ed Banger Records, kanskje verdens hippeste plateselskap for tiden, og da kan pretensiøse singer/songwriters og skranglete balkanband ha det så godt.
Før kveldens hovedattraksjon går på, skal imidlertid norske Nils Bech varme opp dansegulvet. Bech er kanskje et ukjent navn, men likevel ikke uten meritter på CVen. Mest kjent er han fra tiden som vokalist i Natt&Dag-hipsterkollektivet Snuten, som også visste å levere dansebeats med catchy melodilinjer og cheezy synthlyder. Den musikalske estetikken er bevart fra det prosjektet, og det er liten tvil om at Bech mener alvor med det han driver med, selv om kritiske røster kan hevde at både Snuten og soloprosjektet hans best nytes med en viss ironisk distanse.
Å gjøre livemusikk på klubbkonsepter er ingen enkel oppgave, men Bech veit hva han driver med. Utstyrt med beats, hoppeslottaktige kulisser og tre musikanter skal han formidle sine lett meningsløse tekster om kjærlighet og dans til et publikum som først og fremst er interessert i kjærlighet og dans. Med det utgangspunktet burde alt ligge til rette for suksess. I tillegg blir det fort klart at den forseggjorte dekoreringen av scenen ikke er noen tilfeldighet; det er tydelig at Bech ønsker å gjøre noe med det faktum at elektronisk dansemusikk live ofte er forferdelig kjedelig å se på.
Det som foregår på scenen er nemlig like mye performance som konsert; først og fremst er Bech en posør. Eksentrisiteten dyrkes som en kunst, han beveger seg på en måte som best kan karakteriseres som amatørsamtidsdans, og man kan definitivt mistenke han for å ha brakt med seg sine medmusikanter som visuell staffasje. Ikke at det er noe galt i det. Autensitet er for rockere, sjarm for skrangleband og arrogant dekadens er det dansehipsterne trenger. Nils Bech er på rett plass i kveld.
