Å stjele andres ord er ingen stor utfordring. Å stjele andres tanker må sies å være langt verre.

Denne utfordringen står Arild Vange foran når han nå ikler Peter Waterhouse sin 15 år gamle diktsamling Blumen norsk språkdrakt. I utgangspunktet en risikabel oppgave, men videreføringen av Waterhouse sin særegne måte å formidle sitt indre på står heldigvis til mer enn godkjent.

Verket skildrer omgivelser på en i utgangspunktet lettbent måte, før de sklir ut i en voldsom mengde digresjoner, som alltid ser ut til å ligge på grensen til at teksten mister fotfeste. Waterhouse har et godt øye for detaljer, og fokuset ligger først og fremst her, fremfor på emosjoner, når han naivt men samtidig litt ettertenksomt legger ut om gress, groper og gatelys. Duft, blikk og lyder beskrives også med stor fascinasjon.

Det tar tid å få grep om Peter Waterhouses budskap, siden forfatteren konsekvent holder trygg emosjonell avstand mellom seg selv og leseren. Digresjonene gir følelsen av at man kontinuerlig skuer ned på toppen av et isfjell omringet av mørkt hav, uten at man helt klarer å se under overflaten. Synd, for skildringene som stort sett har fotfeste i Wien føles da ikke nærliggende og varme, men desto mer distanserte enn de var for mange av oss i utgangspunktet.