Det for meg ukjente trondheimsbandet Max Midsun har valgt å titulere sitt andre album etter sin navnebror kosmetikkprodusenten. Det er et merkelig valg, ettersom bandet definitivt kan plasseres i den usminkede delen av hardrock-verdenen – nærmere Tool enn The Darkness, for å si det sånn.

Men okei. På Max Factor får vi servert presis, kontant riffing og doble basstrommer i låter som rett og slett er ganske bra, som «A Perfect Day» eller «Fetish Pride». Med stilriktig brutalitet driver det tidvis veldig godt, selv om de mange shufflegroovene blir ensformige i lengden (en lengde som ikke er særlig lang; plata varer totalt i 32 minutter). Den litt udynamiske produksjonen trekker ned: de svulstige instrumentalarrangementene lider under å være bakteppe for vokalen - for mye ansvar faller dessverre på vokalist Kim Tungvågs skuldre. Gitarsoloen på «Alarm» eksemplifiserer forøvrig en gjennomgående utfordring for sjangeren, nemlig tendensen til å være en briljant rytmegitarist og på samme tid fantasiløs hva solo angår.

Problemet til Max Midsun er dog ikke at dette er en dårlig plate. Problemet er at det finnes så mange andre plater som er så bra. Men for all del; skal du bare kjøpe 15 norske hardrock-plater i år, er denne absolutt en kandidat.