Sett på The Silencer og kast vekk det som må bli kåret til årets grelleste CD-cover – designet av vokalist og gitarist Sahan Kitayama Shanmugaratnam. Min første tanke var at det er synd at Shanmugaratnams ambisjoner som tegneserieskaper skal besudle bandets visuelle profil på en slik måte. Det musikalske innholdet på The Silencer er nemlig, om enn ganske utdatert, så ikke like entydig grelt.

Men når denne Maja-inspirerte tegneserieprofilen først er valgt, kan vi ta utgangspunkt i den. Det er vanskelig å si hvordan musikken står i forhold til den visuelle profilen: Tunge låter med klimprete, fuzzfrie avbrekk - alt innhyllet i smådunkle, mystiske melodilinjer med en dedikert vokal. I blant får vi sågar servert noen tekstlinjer på japansk. Det er vel slik den høres ut, denne tegneserieverdenen? Når det er sagt: Det er også slik småtung rock som man hørte mye av på nittitallet høres ut. Og mens nittitallet betegnes som ironiens tiår, fremstår Kintama blottet for den slags.

Her finner vi også hovedproblemet til Kintama: Man må spørre seg hvor seriøst man skal ta et slikt band, og ikke minst et slikt konsept. Men det finnes alltids et øyrike utenfor Kina, der man finner marked for mye rart, og det spørs om ikke Japan til syvende og sist er Kintamas våte drøm.