Mars Volta har et drøss med forutsetninger for å være, ikke bare et godt band, men et viktig band. De er umiddelbart gjenkjennelige i sitt virvar av rytmiske ideer. De forener aggresjon med intellekt på et forrykende vis. Og de strever med musikken - Mars Volta søker (tilsynelatende) motstand. De hadde vært fantastiske, om de ikke hadde vært så bedritent kjedelige.

Cedric Bixler Zavalas sirenesang består av intetsigende bluesfraser sunget i høy hastighet, overlesset av ord, emosjonelt ensporet. Det kan faktisk minne om Lars Lønnings vokal i Black Debbath, hvor melodiske hensyn (forståelig nok) viker for en god punchline. Men, hva enn det er Cedric forsøker å si, så er det ikke vitser. På «Conjugal Burns» synger han om liggesår.

Musikalsk pløyer Goliath kjent mark - kantete gitarer, hyperaktiv rytmeseksjon, kakofoni og etnoflørt. Men, etter 75 minutter i tenketanken er det dominerende inntrykket et av melodisk idéfattigdom, en snikende følelse av at Mars Volta i bunn og grunn er et Dream Theater med kred. Og det er ikke progressivt - det er prog. Og prog er ganske reaksjonært.

(Nå skal det sies at viktige band er noe møkk. Det eneste som irriterer mer er skittviktige band. Og der har du Mars Volta, på godt og vondt - de gjør ingen ting halvveis.)