Søren Rasted er tilbake. Bare dét er ikke lite imponerende tatt i betraktning at han tilbrakte sine beste år som musiker i en birolle i en popgruppe som lagde låter om barbiedukker og rota seg opp i presseskandaler som inneholdt sitater av typen «Jeg skjønner godt at folk synes det er provoserende at feite folk tar bilder av nakne damer». Men han er tilbake, folkens, og nå er han seriøs.

Når Søren er seriøs så tar han med en kamerat ved navn Johnny Douglas, går på internett og finner en hurv av de tingene man finner på internett. Anekdoter, trivia, instruksjoner for å rulle en joint, den slags. Videre hyrer de inn en liten gjeng profesjonelle opplesere, kjent fra Discovery channel, får dem til å lese høyt alt de har funnet, og lager noen E–jay–beats i bakgrunnen (Og syngedamer, jeg glemte nesten syngedamene, nok om dem). Til slutt, bare i tilfelle noen hadde gått glipp av hasjromantikken, putter han et par–tre bittesmå Christiania–flagg i coveret og kaller en låt «Inhale Positivity». Det ser i det hele tatt ikke bra ut på papiret, men dette gjør vel ingen ting så lenge musikken er det.

Er den bra? Nei. Den er ikke bra, den er dårlig. Dårligere enn noe Søren har vært med på tidligere. Jeg dør innvendig når jeg hører på dette.