«Jeg er i himmelen,» tenker Mikkel Torjussen, hovedpersonen i Ole Asbjørn Næss’ debutroman Det er natt, mens han voldtar en tretten år gammel jente. Hvorfor han handler som han gjør, kan han ikke gi noe godt svar på, bare vagheter om at han «forsøker å skape noe som er ekte…»

Kanskje finnes det svar i Mikkels fortid? Romanen legger tilsynelatende opp til dette ved at episoder fra barne– og ungdomstiden flettes inn i historien om hvordan Mikkel i løpet av noen lange døgn voldtar og dreper seg stadig lenger ut av den menneskelige felleserfaringen. Som leser vil man gjerne tro på dette, at det er Mikkels vanskelige barndom (en far som dør tidlig, en alkoholisert mor) som gjør ham til drapsmann. Det hadde vært så enkelt hvis man bare kunne peke på noen tragiske barndomsminner og si «Der har vi grunnen!» For alternativet skremmer oss: at det ikke finnes noen grunn, at Mikkel en dag bare begynner å drepe…

Romanens styrke ligger nettopp her, i at den tvinger leseren til å velge mellom to like utilfredsstillende forklaringer. Den første fordi den er psykologisk utroverdig, den andre fordi den egentlig ikke forklarer noen ting. Resultatet er en roman som aldri gir deg fred, som hele tiden krever mer enn du kan klare, en roman som ligger godt over den gjennomsnittlige norske debuten i kvalitet.