Her en dag hørte jeg Dire Straits’ «Sultans of Swing» på en café. For en glimrende låt, tenkte jeg. Jeg traff en kamerat, og vi var begge enige om at den var en av tidenes absolutte fulltreffere. Ad omveier kom samtalen inn på DDE, om hvordan de har fått en helt annen og høyere status enn da de først kom. Vi fant ut at vi syntes det var helt fint, og at «Vinsjan på kaja» egentlig er en helt ok låt. Alt var såre vel, helt til senere på kvelden. Jeg satt hjemme, og med ett innså jeg at jeg endelig holdt på å bli voksen, at alt irrasjonelt hat mot det bestående var svunnet hen. Jeg telte årene som var igjen til tredve, og kom cirka halvveis på en hånd. Tristessen tok over.

Men så kom Metropolitan inn og berget dagen. Jon Eberson, Beate S. Lech og Morten Halle fløt ut gjennom høytaleren med den nydeligste kosejazz, med strykere, med vibrafon, med gode gamle Pål Thowsen på trommer, perfekt avlevert av gamle ringrever og nye sjarmtroll. Vakre, rolige melodier i skjæringspunktet mellom jazz og pop. Herlig ufarlig og glatt. Totalt uten evne til å engasjere, dauere enn d’sound. Mer skulle det ikke til for å få meg i godt humør – dette er i alle fall jeg for ung til å like. Og det kommer fra en fyr som digger «Sultans of Swing» og «Vinsjan på kaja». Med nyvunnet trygghet.

Kom igjen om fem år. Kanskje jeg er gammel nok da.