Da jeg først skulle høre på denne plata her en natt prøvde jeg først å ha den på lavt volum for ikke å vekke de andre i kollektivet. Det funka virkelig ikke. Alle sangene gikk i ett med hverandre og skiva hørtes dørgende kjedelig ut. Derfor hadde jeg tenkt å skrive en anmeldelse om at skiva var dårlig. Men så, dagen etterpå, bestemte jeg meg for å høre på skiva igjen, bare at den denne gangen skulle spilles skikkelig, SKIKKELIG høyt. Det funka litt bedre. Men uansett hvor høyt jeg spilte den ble den aldri bedre enn litt over middels. Her er grunnen:

For det første varierer låtene relativt mye i kvalitet. Når det i tillegg bare er åtte av dem, blir det litt tynt. De beste låtene, «Pin You All» og «Tricky Threesome», spiller videre på suksesselementene fra debutskiva – en slags monumental horror-poprock med Agnete Kjølsruds stakkato og dritskumle vokal som noe av det mest spennende fra Norge på lang tid. Men det går dårligere når de går bort fra sitt kjente uttrykk og flørter med kitschy band som Lambretta og Nightwish på powerballaden «Alarm». At de røper sine inspirasjonskilder trenger likevel ikke være negativt; «Even When I’m Wrong, I’m Right» er en av de mer overbevisende «Killing In The Name»-kopiene jeg har hørt - så lenge man har gode høytalere, vel å merke.