Holger Hansens historie er historien til en norsk mann som vokser opp i et erkesosialdemokratisk Norge på 60- og 70-tallet, for så å flytte til Manhattan for å bli forfatter. Hansen går fra vestfoldidyllen: «så benker ungene seg rundt bordet. Tykke skiver med mye smør og hjemmelaget bringebær- eller jordbærsyltetøy, fet helmelk. Latter. Litt grising med maten.» til: «På et tidspunkt kom jeg på meg selv der jeg befant meg, etter nok en to, tre, fire dager på fyll og dop i en voldsom aftermath i glassburet.».

Spørsmålet er: hvordan blir vi den vi blir? For å forklare det blir vi tatt med tilbake i Hansen sine forfedres historie. Davidsen åpner i en kjølig og distansert tone, språket minner om postmoderne ny-romaner og, beklager å måtte nevne det, Solstad. Her er noe av romanens problem. Et språk som etterstreber en form for kjedsomhet, kan fort bli nettopp kjedelig, og den første delen av romanen er til tider vel langdryg.

Når Davidsen bytter til jeg-person mot slutten, tar romanen seg opp. Knep som å sitere Bjørg Vik og Donald Trump fungerer ypperlig.

I en parentes skriver han: «You don’t have to like everything, but you have to try everything», og det er vel det Davidsen har gjort. Han har prøvd alt, og resultatet er veldig bra, selv om ikke alt fungerer like godt.