I Nilssen og Øyehaugs verden kan et hverdagslig frokostbord utarte seg til en utkikkspost til havriket. Fantastisk nok.

2007-11-28

Som ihuga leser av Dag Solstads romaner er det vanskelig å merke seg temaet for Kraftsentrum 5/07, Det kvardagslege og det fantastiske, uten å assosiere til hans essay «Det trivielle/det fantastiske - flukt/akseptasjon». Essayet nevnes da også som inspirasjonskilde for nummeret i Nilssen og Øyehaugs herlig lekne leder. Redaktørene forteller tilbakelent om en hverdagslig morgen de satt ved frokostbordet og leste Solstads essay, før de flyttet blikket mot kaffekjelen og gjorde grimaser til speilbildene sine som ble forstørret og forminsket i et heseblesende tempo (en humoristisk allusjon til et annet essay av Solstad, «Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger»). Fra vinduet ble fuglene som fløy inn i treet i bakgården til gullfisker i et korallrev, og hele rommet ble til et akvarium, der en hai suste inn fra venstre. Alt innenfor redaktørenes fantasi, selvsagt.

Oppfinnsomt nok skriver damene også inn en fiktiv samtale med «Fru Blom,» som spør om de ønsker å sette lys på «det kvardagslege» og «det fantastiske» i litteraturen, hvorpå hun «(lener seg over bordet for å ta kaffikjelen, det blomstrete akrylskjørtet gnisser mot nylonstrømpebuksa hennar når det strammast av den framoverlenende rørsla) Og at de har…OÆ! (skvett til ved synet av sitt eget digre ansikt i kaffikjelen)». Når jeg bruker så mye plass på å framheve Nilssen og Øyehaugs leder, er det for å understreke deres gjennomførte redaksjonelle grep, som har gjort tidsskriftet til umåtelig sprudlende og innbringende lesning fra første til siste side.

Kraftsentrum 5/07 er oversiktlig inndelt i tre deler, «det kvardagslege,» «det fantastiske» og «det utanomdefinisjonsmessige (men fantastiske),» med sakprosa og skjønnlitteratur som glir litt over i hverandre. Uten at det gjør så mye.

Det er ikke lett å trekke fram en av tekstene. Nilssens (og Anna Bergglefs) «Meir, meir, meir frå Førde» oppleves som et høydepunkt. Men det er før jeg har lest Gro Dahles «Mysterier» og Arild Rossebøs «Metamorfosegaten 4 og 5». Og så videre. Det er ikke stort mer å si enn at morgenen ved frokostbordet bar frukter.

Christine Skogen Nyhagen