I den store sekken av åndsfattige og fullstendig intetsigende utgivelser er turen kommet til Bloodlights debutalbum. Ikke bare ligger den i sekken, den ligger faktisk midt i sekken. Man skal dermed grave og lete en stund for å finne den igjen, og det er det jo ingen som gidder å kaste bort tid på. Man har tross alt mer meningsfulle ting å sysle med enn å saumfare en sekk for radioformatert, minstefellesmultiplums corporate rock, spesialdesignet for Carlings-butikker. Ønsker man sånt fins jo dessuten de gamle skivene til Span.

Poserende i front finner vi Arne Skagen, alias Captain Poon, gitarist i forgagne Gluecifer. På et vis er det noe hederlig ved at han ikke bare har latt seg telle ut til ti, men henger i tauene som den fighteren han er. Og produksjons- og håndverksmessig er det lite å utsette, med Monster Magnets Phil Caivano til å skape mye ut av lite. Likevel: Hva Skagen har å by oss; nemlig fattigmannsversjonen av Gluecifer står faktisk ikke på noens ønskeliste i 2007. Det gjør heller ikke utslitt, oppbrukt og påtatt aggro-tungriffing, tekster som får bibliotekpurringen sist uke til å fremstå som nobelprismateriale, eller den drepende mangelen på vitalitet, overskudd og inspirasjon som gjennomsyrer albumet. Livet er for kort også videre.