Säg at du älskar mig utspiller seg på ungdommens premisser og tar opp kampen mot samfunnet på deres vegne.

2007-11-21

De fleste som er i tenårene, eller som en gang har vært i tenårene, opplever ungdomstiden som en uhyre sårbar og beinhard periode. I begynnelsen av det 21. århundre har ungdomstiden muligens blitt enda tøffere å gjennomgå for mange, når det å legge ut lettkledde bilder på nettet og tekste hverandre strippemeldinger har blitt hverdagskost. Den svenske filmen Säg att du älskar mig sier mye om det å være tenåring i dagens seksualiserte samfunn.

Haddy Jallow, som ikke har noen tidligere skuespillererfaring, er skremmende overbevisende som filmens hovedperson, Fatou. Femtenåringen eksponerer seg selv på internett og stripper for guttene i skolegården. Hun kler seg innbydende i minimalistiske plagg og leker seg med voksenverdenens seksuelle signaler.

Leken får fatale konsekvenser. Under en fotballkamp drar to gutter henne med seg, tvinger i henne mer sprit enn hun kan tåle og voldtar henne etter tur. Fatous barndomsvenn, Lamin, og venninnen Kim er vitne til det hele. I etterkant er Fatou for stolt til å oppsøke sykehuset og politiet for å rette opp de fysiske og psykiske skadene hun har blitt påført. Hun frykter at ingen vil tro henne, og fornekter opplevelsen både overfor seg selv og andre ved å ta avstand fra Kims versjon av saken. «Vi bare knullade og hadde det kul,» påstår hun. Familien og skoleverket setter alle kluter til for å få henne til å innse at hun må gå til sak mot overgriperne. Hvordan saksgangen ender, skal jeg ikke avsløre.

Det gjør nærmest fysisk vondt å se denne filmen. Til tider er scenene så brutale at det føles som å få et hardt spark i magen. At voldtektsscenen er rystende, sier seg selv. Også blottleggingen av rasisme og familievold gjør inntrykk. Avslutningen etterlater seg heller ingen beroligende lindring. Men det er vel heller ikke meningen. Filmen er viktig fordi den tar ungdommen på alvor og utspiller seg på deres premisser. Det er ingen enkel sak å stå med ett bein i barndommens rom og et annet på dørterskelen til voksenverdenen. Ofte omfavner man holdninger i samtiden som man ikke nødvendigvis forstår rekkevidden av.

Christine Skogen Nyhagen