Grenselandet mellom moderne jazz og rock er et lunefullt terreng, hvor gode intensjoner og skyhøye ambisjoner ofte munner ut i sårt ego og sprukne trommehinner.

Jupiter er, som navnet antyder, en gruppe som ser stort på det. De lot likegodt sitt lydamalgam gå utover to skiver på III². Om dosen er dugelig eller dødelig, er vanskelig å fastslå. Mest av alt svinger III², den svinger så det ljomer, dessverre i dobbelt forstand.

Trioen, bestående av trommer, bass og gitar, tar for seg samrøret med tålmodighet og smakfullhet. Det kan bli for mye av det gode, for det er på de mer frilynte og respektløse partiene at samspillet deres virkelig får skinne.

Gjestesolist Kullhammar er på sitt beste når han breker og preker à la Albert Ayler og skrur opp termostaten under trioen med uforsvarlig mange hakk. Andre ganger er han mer kontrollert, kjøligere, noen ganger henimot uengasjert eller fraværende. Da lider bandet fort under det samme.

Det stormfulle ekteskapet på III² er en pendelgang mellom kokepunktet og metningspunktet. Jupiter kunne godt ha begrenset stoffmengden noe. På den måten ville nok flere sittet igjen med den lykkelige følelsen av å ha blitt sonisk mørbanket, snarere enn den like ubønnhørlige, men langt mindre tilfredsstillende utmattelsen.