Og det skjedde i de dager at Björk og Thom Yorke gjorde en låt sammen. Yorke sang av hjertens lyst, blottla alt og vrengte sjelen sin. Björk avbrøt ham i akten, kalte ham egoistisk, og ga med det Yorke en lærepenge han satte pris på: Man må holde av plass til lytteren også.

Tiden går, og her kommer plutselig Kalli - landsmann av Björk og nedstammet fra Yorke. Og han legger lite imellom, While the City sleeps er så stappfull av sarthet at man ikke tør å røre seg. Dette er endeløs harving i den snørrete delen av følelsesregisteret. Direkte ubehagelig er det ikke, til det vispes og tiskes det for mye, men det blir aldri delikat heller. Det er spilt helt etter boka, og alle vet at boka suger.

Den ene balladen avløser den andre. Vi sveiper innom tivolimusikk uten antydninger til eventyrlyst, vi får servert episke lydvegger uten intensitet. Dette er musikk for dager du helst vil glemme, anført av en stemme som skriker etter å bli ignorert.

Jeg tar meg i å lure på om det er noe behov for å hente inn generisk melankolsk viserock til Norge, og har vel funnet ut at det er gir like mye mening som å importere frossenpizza. Kall det gjerne nasjonalistisk, men når den triste unge mannen er norsk kan man i det minste innbille seg at sjefsmobberen fra ungdomsskoledagene får et og annet å tenke over.