Jeg hadde gledet meg til denne filmen. Jaws anno 2004, åpne haikjefter, avbitte lemmer, og blod. Masse blod. Det begynte greit. Eller litt tregt egentlig, det gjør gjerne det i splatt/skrekk filmer.

Ekteparet Susan og Daniel reiser på ferie til Hawaii. De blir med på dykkertur, og på grunn av en feil forlatt av turbåten.

Så langt så bra. Nå plasker de rundt midt ute i det enorme havet, og hai og maneter sirkler rundt dem. De er helt alene, og selv om Susan akkurat har tisset, og de er varmere, så har hvert fall Daniel blitt spist litt på.

Ekteparet Susan og Daniel reiser på ferie til Hawaii. Og endelig forstår de at de er to små mennesker som elsker hverandre.

– Hva?

Dette er ikke en 2004 versjon av Haisommer. Det finnes ingen synlige spesialeffekter eller gørr. I stedet er Open Water basert på en sann historie, og filmatisert genuint virkelighetsnært og vakkert. Som iakttaker beveger man seg fra det varme trygge, og ferieeksotiske, til følelsen av å bli slukt av det dype, mørkeblå, kalde havet. En film som forteller oss hvor skjøre, små og ubetydelige vi er som mennesker. Og som etterlater deg en tom, litt nummen følelse.