Unødvendig melankolsk
Kvifor er det alltid nokon som er nøydt å ta sjølvmord i novellesamlingar?
; "HØYRT DET FØR: Gamle historiar i nye ord.")
HØYRT DET FØR: Gamle historiar i nye ord.
Problemet med unge forfattarar i dag er at alle på død og liv skal skrive den same historia. Det handlar om unge menneske som vert gamle, om livet som ikkje vart slik ein venta, om depresjon, om sjølvmord, om forelsking og om oppbrot. Kjensla eg sit att med etter å ha lese La stå er at dette har eg lest før. Orda og historiene er nye, men likevel gjev det å lese boka meg kjensle av å tygge ein tyggis eg alt har tyggja ferdig. Eg har så lyst å lese ei novellesamling kor ingen vel å ta sjølvmord.
La stå inneheld sju noveller, kor Rishøi fortel dei ulike historiene gjennom prosa, hyttebøker, legejournalar, brev, monologar og dialogar. Ein møter Lini som på tredje forsøket greier å ta livet av seg, Jimmy som er sikker på at han er adoptert, sjølv om ingen vil sei det til han og ei namnlaus jente som har vore på baksida av månen. Rishøi evnar å skrive finurlig og lyrisk, men der er ikkje noko nytt. Det er dei små og store tinga atter ein gong pakka inn i små brotstykke med svevande ord og alvorlige tema.
Høgdepunktet i boka er novella Ariel om ulike skjebne rundt eit basseng på eit turisthotell i Andalucia. Her greier Rishøi å halde historia og spenninga gåande heile vegen, slik at eg som lesar føler det er vits å lese ferdig. Det er det som manglar i dei andre. Teikninga vert for tydeleg tideleg i novellene, slik at eg alt veit kva som skjer til slutt. I Ariel sit eg faktisk med litt spenning i kroppen heile vegen og lurer frykteleg på om Alia får stupe det siste stupet, om Ingrid kjem til å snakke med Paco, kva som feilar Marie og kven som kjem til å snuble på det såpeglatte flisgolvet. Novella fyller seg sjølv på ein vakker måte, og fortel om einsame sjeler som krinsar rundt og rundt kvarandre, stadig nærare, før dei endeleg kan opne seg for kvarandre. Utan at det vert klissete. Det er ein kunst.
«Men om kvelden går hun alltid rundt bassenget. Når hun går langs kortsiden nærmest meg, ser jeg henne tydelig. I lyset fra lampen over døren. Jeg setter de rene glassene på disken.»
Rishøi har eit godt språk, fine karakterar og vakre bilete, men når historiene vert platte og forutsigbare, manglar det viktigaste. Det vert unødvendig melankolsk og til tider morbid. Ariel bør lesast, resten har du høyrt før.
6 kommentarer
Snakk om anmelder som søker å forherlige sitt eget poeng om hyppige selvmord i samtidige, norske noveller, og som i sin iver etter å få til dette fikst gjør et par merkelige valg.
En kuriositet er at anmelderen feilskriver navnet på hovedpersonen i den éne novellen i Rishøis bok der det tas selvmord.
På meg virker det som om anmelderen har øynet sin sjanse til å skrive krasst om hvilke tema norske samtidige novelleforfattere elsker og slikker i seg, og det er mulig hun gjør en grei observasjon, men jeg mener hun gjør en tabbe når hun foretar denne utblåsningen i en anmeldelse av akkurat Rishøis "La Stå".
For er det noe den som har lest “La Stå” vet, så er det at det viktige IKKE er tematikken. Det er språket. Det som bærer leseren videre, som frakter leseren på en gullstol videre, er det vakre, forseggjorte, lette, til tider fantastisk ærlige, oppriktige og konkrete språket, som gjør denne boken mer enn verdt de kronene den kostet meg.
Mads
PS. Dersom anmelderen ønsker å lese og lære om samtidige tendenser, foreslår jeg at hun spør sin litterære vennekrets hvor hun kan få tak i “Avsagd Hagle” som rystet litteratur-Norge for et par år siden.
Hehehehehehe, det var godt observert, Mats! Jeg har ikke lest boka, men jeg er sannelig enig i at dette var mer et essay enn en ordentlig anmeldelse.
Silja: Og han heiter vel Mads, ikkje Mats? :-)
Forresten fann eg ei hendig lenkje som seier (veldig kjapt) litt um Avsagd hagle; Hånd. Fugl. Tre
Leita litt på nettet etter "Avsagd Hagle" - inne på www.vinduet.no/goape ligger det en artikkel fra "Avsagd Hagle" om motivene i norsk samtidslyrikk som det virker som om Vinduet har kjøpt eller noe, vanvittig lesning!
Her er bloggen til Avsagd hagle! avsagdhagle.blogspot.com
Den som vil lese en skikkelig anmeldelse av Rishøis bok, kan lese professor i lit.vit. Hans H. Skeis bokanmeldelse i lørdagens Aftenposten.
Under tittelen “Nattmørkt med solglimt” skriver han (jeg siterer ingressen): “Uten tvil høstens debutant - med uvanlig sterke noveller der tap, savn og melankolsk tungsinn rår grunnen, men der selve fortellermåten og språktonen gir tekstene et ekstra løft og lar et lys skinne i mørket.”
Dette var andre saker! Litteraturprofessorens anmeldelse beviser at det fortsatt finnes anmeldere av den gamle skolen (les: Paal Brekke), anmeldere som går LITTERATUREN etter i sømmene.
For meg virker det, som sagt, som om det Universitas’ anmelder har gått etter i sømmene, er sin egen posisjon som anmelder (med byline). Med blikket urokkelig festet på sin selvmordsoppdagelse i norske samtidsnoveller, mistet hun anmelderens virkelige oppgave ut av syne. Den oppgaven er, etter min mening, å gi leseren innblikk i den aktuelle bokens kvaliteter og mangler.
Av sistnevnte, fant Hans H. Skei bemerkesesverdig få.
"La Stå" er en av de beste bøkene jeg har lest i år, men siden jeg selv kun er en ordnyttig HF-er, vil jeg tro en stayer som Hans H. Skei har mer tyngde når det gjelder å overbevise hele Blindern om å huke tak i denne boken før det er for sent. Jeg avslutter med hans ord:
“En sjelden gang kommer det tynne og beskjedent utseende bøker som viser seg å ha kvaliteter langt over det meste av det som hauses opp og blir bestselgere og ligger i stabler hos bokhandlerne. Kanskje vi denne gang kan få et sammenfall mellom litterær verdi og stort salg og bred lesning; ingen vil tape på det.”
