Værbitt forteller
Gaute Heivoll er en karakterskildrer av rang.
; "GJENNOMFØRTE NOVELLER: Men har Gaute Heivoll valgt riktig tittel? undrer vår anmelder.")
GJENNOMFØRTE NOVELLER: Men har Gaute Heivoll valgt riktig tittel? undrer vår anmelder.
Det å lese Gaute Heivolls noveller er som å lytte til en værbitt forteller som har gjennomlevd alle tider og erfaringer. Av og til er det vanskelig å tro at en forfatter under tretti så overbevisende kan portrettere godt voksne menneskers bitterhet, som enfoldige Ivars desperasjon over ikke å kunne takle de mest dagligdagse situasjoner i «Brev til Amerika», eller en gammel manns opplevelse av å bli styrt av sin døde mors vilje i «Adelheid».
Flere av de syv fortellingene utspiller seg på Sørlandet i en ubestemmelig tid, tiden da huset kunne varmes med stearinlys og parafin og omreisende predikanter var hverdagskost. En annen fellesnevner er at novellene tar for seg forholdet mellom foreldre og barn, i livet og etter døden. Sterkest kommer dette båndet til uttrykk i novellen «Veslehans», som omhandler en aldrende enke og hennes tilbakevendende minner om sønnen som døde i en ulykke for femti år siden: «Men hvorfor har hun ikke snakket med Veslehans i det siste, kan det plutselig slå henne, det må være år og dag siden hun har hørt stemmen hans - hun må se å få ringt til Veslehans, ja, det må hun, slå nummeret og høre stemmen hans igjen. Hun husker ikke engang hvordan stemmen hans høres ut, og hva er det nå Veslehans jobber med?»
Novellen om Veslehans er, sammen med åpningsnovellen «Brev til Amerika», samlingens mest gjennomførte og betagende fortelling. Disse to er i seg selv nok til å gjøre samlingen leseverdig. I «Veslehans» kommer Heivolls store karakterskildringer og musiske språk til sin rett, når sekvenser fra fortid og nåtid blandes på fascinerende vis i enkens sinn. Passasjene flyter lett som en sammenhengende livsmelodi. «Brev til Amerika» er et kroneksempel på god novellekunst, med en spenningsladet handling som leder fram mot en gåtefull, åpen avslutning som ikke helt vil slippe taket i leseren.
Tittelnovellen «Doktor Gordeau» skiller seg tematisk og kvalitetsmessig ut fra de andre fortellingene. Den foregår ikke i en pietistisk sørlandsbyd, men i Marokko, hvor hovedpersonen har ankommet for å foreta kjønnsskifte: «Det første han tenker: George Gourdeau. Han kommer seg opp, går inn på det kummerlige badet, kler av seg, ser nedover seg selv og tenker; dette er siste gang.» Dessverre er «Doktor Gordeau» preget av et slettere språk og mer oppbrukt bildebruk enn de andre novellene. Det får meg til å lure på om Heivoll har valgt riktig tittel.
