«Norges kanskje høyest utdannede band» har sluppet et album som er alt fra lett å beskrive. For hvis dette skal være pausefisker må de være av den schizofrene sorten. Hovedlinja er rock, ispedd litt funk, punk, indie og alternative toner. Men her kan det også plutselig dukke opp en folkevise. Sånn sett kan det virke som om Bare et sår er et resultat av at bandet ikke har klart å bestemme seg for hvilken hest de skulle satse på. Dette er imidlertid ikke bare negativt - det er det alternative og varierte som gir Pausefiskene sitt særpreg.

Noen av låtene blir imidlertid litt langtekkelige, selv om potensialet ligger der. Fiskene er på sitt beste når de tør å leke seg med musikken og overraske. Den kvinnelige vokalen kunne gjerne fått mer plass, men den komplimenterer vakkert de uslipte mannlige. «September» er nydelig og «Ny Klar Dag» absolutt fengende. Tekstene til dette skoleflinke bandet kan til tider minne litt om gamle skolestiler, men blir aldri kjedelige. Strofer som «Når jeg blir stor vil jeg bli kvinne» får nok fram et gjenkjennende smil hos mange lyttere.

Pausefiskene er ikke noe for deg som faktisk lengter tilbake til NRKs stillbilder og pausemusikk. Da vil du fort bli forvirret. Imidlertid er Bare et sår mer spennende enn pausefisk. Litt for enhver smak.