Herregud, det er obo på denne skiva. Og cello, det er alltid en cello i nærheten når man hører stemmer som Anne Marie Almedals. Og godt er det, det må være plass til det som er vakkert og vent. Et forsøk på å beskrive denne tapningen pur englemusikk er en cinematisk mikstur av Nick Drakes eventyrlige rytmeseksjoner og en meloditeft i krysningspunktet mellom Aimee Mann, Julee Cruise og jeg vet da pokker, kjøp skiva og prøv selv. La oss snakke sang.

Store akustiske rom preger The Siren and The Sage, mye tre. Pianoet høres ut som om det står på havets bunn, og for å ta tak i dette med vann: Noen steder kan Almedals stemme minne om opplevelsen av å gripe morild med hendene en sen augustkveld, magien hun forsøker å mane i linjer som The first picture of you / The first picture of summer. Andre ganger er det som å lete etter den samme stemningen i fjæra en grå septembermorgen. Fremdeles glassklart, men litt avvisende i all sin isende flerstemthet. Da tenderer musikken mot den numne betydningen av høstmusikk, den som låner flere tanker til tørre blader enn varmende gryteretter.

Tamme tendenser til tross, skiva er skrudd sammen med dygd og klokskap. Det er sikkert ordentlig sunt å forsøke å begripe The Siren and The Sage, eller å bli grepet av den. Snart er det oktober, for satan.