Det går fort i svingene når Centralteatret bryner seg på von Trier.

2007-09-12

Det starter med bryllupslykke og hvetebrødsdager når den naive og sterkt kristne Bess fra et lite, pietistisk øysamfunn, gifter seg med den kjekke oljearbeideren Jan. Men hvetebrødsdager varer ikke evig, og når Jan reise tilbake til oljeplattformen, blir Bess syk av lengsel. Hun ber til Gud om å få ham tilbake - og blir bønnhørt. Jan kommer hjem, lam fra halsen og ned etter en arbeidsulykke. Han overbeviser Bess om at hun kan gjøre ham frisk ved å ta seg en elsker og fortelle ham om sine erotiske opplevelser.

Med provoserende temaer, som seksualitet, tro og offerhandlinger, skapte filmen Breaking the Waves oppsikt da den hadde premiere på 90-tallet. Dessverre klarer ikke teaterversjonen å provosere og engasjere i like stor grad. Man vil trekke inn alt som fortelles i filmen, men det skal ikke være lett å stappe en tre timer lang film inn i en forestilling på to timer. Mange av scenene blir for like og for korte, og selv en effektiv scenografi kan lite gjøre. Man rusher fra scene til scene, uten pusterom og uten tid til å kjenne på og ta inn over seg det forferdelige Bess gjennomgår.

Bess er et menneske i grenseland, et nervemenneske som vil det beste for alle. Nina Ellen Ødegårds uttrykksfulle ansikt overbeviser, og får fram de forskjellige dimensjonene av følelser som lurer under Bess’ overflate. Ødegård spiller godt, men karakteren utvikler seg for lite, og til tider blir hun litt for tomsing. Jan er bredbeint og barsk, det er også alt. Dennis Storhøi er som vanlig god, men hans Jan får ikke spilt seg ordentlig ut, han får ikke nok plass i forestillingen.

Filmens historie har et sterkt potensial, som kunne vært utnyttet bedre. Snarere enn å ville ta med alle elementene i filmen, hadde man vunnet på å fokusere på noen av dem, for eksempel de som viser nærheten mellom Bess og Jan. Det er Jan som står bak Bess’ seksuelle oppvåkning, og også hennes nedgang, og Lars von Triers «enkle kjærlighetshistorie» er brutal, men også dampende erotisk. Men det blir ikke tid til så mye erotikk når man bare rekker en kjapp en.

Man sitter og venter på det uunngåelige, men når Bess først tar på seg det korte, røde lateksskjørtet og reiser av gårde for å ha sex med fremmede menn, skjer det for mye på én gang. Historien blir rett og slett litt for banalisert og forklart i stedet for vist, og forestillingen makter ikke å berøre. Der filmen tar kvelertak på deg til du nærmest ikke holder ut, klyper sceneversjonen deg bare kjapt og lett i armen. Det blir aldri vondt, til det går det for fort.

Ellen Sofie Lauritzen