Trønderbandet Josephines tredje utgivelse, Toghether We’ll Never, er streit poprock blanda med indie. Interpol, Arcade Fire og Neil Young nevnes blant bandets inspirasjonskilder, noe som kommer tydelig fram på plata. Noen ganger litt vel tydelig. Dessverre blir bandet for like sine idoler - Josephine mangler rett og slett sin egen sound.

En del av låtene, for eksempel «Centuries», kan ha hitpotensiale, med god driv og fine melodier. Likevel klarer ikke bandet å skille seg ut blant de utallige indie-banda som allerede eksisterer. Det er fint, men blir aldri fantastisk.

Guttene er dyktige teknisk sett, og en del av låtene får det til å rykke litt ekstra i rockefoten. Likevel er Josephine best når de er neddempet. De roligere partiene, som «How Can We Be Indifferent», har noe særegent over seg, og er verdt en ekstra snurr i platespilleren. Disse kunne de med fordel hatt flere av. Men når bandet kjører opp tempoet noe voldsomt, får jeg heller lyst til å skru ned volumet enn å danse med, og både «Warning Sign» og «Senses Down» minner mistenkelig om låter man har hørt utallige ganger før. Resultatet blir verken spesielt nyskapende eller spennende. Josephine er dyktige folk som vet hva de driver med, men dessverre har de gått seg litt vill i indiejungelen.