Foto: Filmweb

Ikke spør meg hvorfor begrepet «vaginalstaten» er blitt så utbredt i en tid hvor kvinnelige sexslaver står til utstilling i hovedstadens paradegate. Hverdagslivets tafatte tyranni, slik det beskrives i Loes forfatterskap, er heller ikke alltid enkelt å forstå seg på.

Tatt av kvinnen bekrefter inntrykket av Petter Næss som en driftig regissør, men det er også det eneste den gjør. Filmen er full av grep, formspråket er rikt og lekkert. Men, snarere enn å gi oss en livline til den navnløse hovedpersonens forestillingsunivers, ender formidlingsgleden opp med å stå i veien for formidlingen. Resultatet er at drivet uteblir og at motivene blir utydelige. Jeg fatter rett og slett ikke hvorfor han ikke bare dumper dama.

Dama spilles av Mariann Saastad Ottesen, som inntar hovedpersonens liv med herskesyke og selektiv hørsel. Replikkene hennes låter påtrengende litterært. Kanskje det er meningen, det finnes mange kjipe damer som høres ut som Lise Fjeldstad, men jeg kjøper det ikke.

Til tross for et friskt pust fra dundersøte Louise Monot og tre dritmorsomme minutter med Henrik Mestad (Norges beste skuespiller!), ender Tatt av kvinnen opp midt på treet, et område av treet som allerede er overbefolket av underfundige norske komedier som får deg til å humre.