Det er fredagskveld på the Peach Pit. På det negerløse dansegulvet svinser Donna og Brenda rundt på den måten kule jenter danset i TV–serier på begynnelsen av nittitallet. I et hjørne skyver Brandon frem underleppa og nikker taktfast og anerkjennende til musikken. Musikken er The Jessica Fletchers’ «Summer Holiday and Me».

Jeg forestiller meg at den typen folk som har et ironisk/nostalgisk fanforhold til Beverly Hills 90210 er den samme gjengen som virkelig kan feste til TJF. Filosofien er at hvis man bare unngår å ta seg selv for høytidelig, så lever man i bunn og grunn i fin verden full av pene mennesker som forelsker seg hele tiden. Her er det masse orgel, klapping og noe lættis greier som presseskrivet kaller «smakfulle koringer». Som konsept har jeg ikke noe imot TJF. Men.

Albummessig er ikke Less Sophistication problemfritt. Plata lider under ekstremt varierende kvalitet på sangene og en tilsynelatende ureflektert dramaturgi. De mest fremhevede låtende på plata, den første og den siste, er litt kjedelige begge to, og platas beste spor («Magic Bar») minner litt om Belle and Sebastian’s «Working Man». Ikke uprofesjonelt mye, men nok til å minne meg på at jeg heller vil høre på sistnevnte.