For å ta det første først: Jeg kan ikke fatte hva som er poenget med å bruke et bandnavn som gjør at du føler deg dum og forvirret samme hvordan du uttaler det. Kolon, du liksom. Men det er kanskje meningen at man skal bruke det fulle og hele Pedestrians of Blue. Virkelig?

Over til musikken. I Crossing Over blir vi servert en musikalsk ruke av tarvelige proporsjoner. P:O:B går meg umiddelbart på nervene med sin egenpatenterte blanding av Dream Theater og Toto. Et slikt sjangermøte kan faktisk høres ganske hysterisk morsomt ut - om man for eksempel hadde forent Totos sleske discorock med DT’s skamløse runk. Men, neida, her er det åpenbart Låten som står i sentrum, og da kan man ikke påspandere lytteren verdensrekordsoli med syvstemt hvinegitar og trommis med doble pedaler og sennep i ræva. Nei, når Låten står i sentrum trekker man fram soveromsøya, setter ned tempoet og starter å formidle. Skulle man mot formodning lette på øyelokkene ville man antagelig funnet ut at man ikke har en dritt å si: hate / pride / shame / love. Fy / tti / hæl / vete.

Det er rett og slett totalt uengasjerende moderat melodisk metal. Ikke for mye av en eneste jævla ting, og hva i huleste er vitsen da?

Om Låten: Man kan bli berørt av band som tilber Låten. Men ikke denne gangen. Dette er som å bli befølt.