Bom, bom! Iselilja åpner hardt. Dette lover bra. Gåte har laget seg sin egen nisje. En fordel så klart, men det blir også smalt og kan fort bli vanskelig tilgjengelig. Heldigvis settes rariteter som Gåte pris på. Å gjøre folkemusikk tilgjengelig for et ungt og urbant publikum er en bragd alene. Med Iselilja byr igjen Gåte på muligheten til å utforske ukjent land, og takk som byr på et historisk–kulturelt påfyll.

Til tross for åpningen er andreplata mindre pumpende enn Jygri, mer variert og litt mindre skremmende. Andresporet «Sjå attende» er Gåte mer slik vi kjenner dem fra debuten. Det blir fort for likt. Kan hende fordi vi nå allerede kan «gåtisk».

Heldigvis byr Gåte på mye nytt. Godt med guttesang i «Fredlysning». Skulle gjerne hørt mer av dette, for noen ganger kan man bli ganske så svett i øra av en porsjon for mye gauling av vokalist Gunnhild Sundli. Det er vakkert, men litt for mange rulle–rer kan irrrritere. Platas oppbygning er heller ikke så lett å fatte motivet bak. Sangene er sprettende nok, så hvorfor så springende sammensatt?

Iselilja er til tider suggererende, andre ganger ufattelig trist, dog aldri tander. Tung bass lurer alltid bak Gunnhilds trillende vuggesang.