Jeg er så ufattelig lei. Lei de hundretalls menn som elsker å skildre det falne løvet, smerten i brystet, og den tapte kjærligheten. Lei de karene som gleder seg til mørketid og oktober. De som ikke ser annet i smerten enn sin egen selvtilfredsstillende jamring. Hvor på problemet ligger i at de egentlig aldri har fått ut den fastklemte fingeren, og på grunn av sin egen patetiske selvopptatthet har et uendelig behov for å utbroderer sin egen tristesse til alt og alle. Micah P Hinson er dessverre en sånn. En sånn som har mista dama. Mista Jobben. Mista alle penga. Som i tillegg har måttet sove på gulvet til kamerater, og som opplevde dette helt opplagte helvete før han var 19. Stakkars.

I tillegg har Hinson sittet bak murene, og vært dopa. Mye dopa. Kanskje er det derfor Micah P Hinson er ulik de hundre andre samlebåndsartistene. Micah P Hinson er nemlig en ung Leonard Cohen fanget i sinnet til en litt glad Nick Cave. Han er Thomas Dybdahls melankolske melodier, blandet med St.Thomas–leirbålkumbaya. Micah P Hinson er som en ram whiskey blandet med dagen derpå.

And the gospel of progress er en ufattelig skjør, ren, og uendelig vakker skive. Jeg trodde jeg var lei. Akk. Jeg hadde så feil. Terningkast seks.