FOTO: Kristian Ridder-Nielsen

I 2003 kom Sigmund Løvåsens lesverdige debut, romanen Nyryddinga, som han fikk både Tarjei Vesaas’ debutantpris og P2–lytternes romanpris for. Samme år fikk Wetle Holtan Ibsenprisen for skuespillet De som lever. I år kommer Løvåsens første teaterstykke, Daga, og, sannelig, det har flere likhetstrekk med De som lever.

Begge stykkene utspiller seg i et nedslitt kjøkken, hvor det er to personer som blir oppsøkt av en tredje. Der en av Holtans karakterer halter, er Jon i Daga blind. Sammen med Per lytter han på gamle opptakskassetter av havet. I Holtans stykke er det gamle opptak fra radio som lyttes til.

Med finslepne, avmålte replikker nærmer Daga seg de evige tema. Havet, døden og kjærligheten, intet mindre. Satt inn blant sterkt ladete rekvisita som norgesglass fulle av avrevne kalenderlapper, barnesenger og likkister, er det nærmest umulig å unngå at teksten (jeg har ikke sett stykket oppført, journ. anm.), gaper over for mye. Det er ingenting å si på verken ambisjonene eller det åpenbare talentet til Løvåsen, men foreløpig har dramatikeren i ham noe uforløst ved seg.