De dusteste reklamene jeg vet er de hvor en mann med amerikansk selgerglis løper rundt og synger en kjip, liksomfengende «jingle». Så plystrer han den samme melodien, og som var han rottefangeren i Hameln kommer hele byen løpende etter, syngende på den samme sangen.

Åpningssporet «Been a Long Time» er akkurat den låta. Når så bandet plagierer linjer fra «Knockin’ on Heaven’s Door» så vi risikerer besøk fra Dylan med advokat-entourage, virker det ganske beksvart.

«Here I Stand» surrer videre, mens du tenker at det er på tide å klippe tåneglene. Men Michael Stipe svinger innom på «Ready to Go». Trivelige saker.

Det er ikke det at Cortina er så himla dårlig. Mannen synger fint, og det er melodiøst, som mamma ville sagt. Balladen «Don't Leave Me Now» er bandet på sitt beste. Her er klare Tom McRae-referanser, med stemningsfull cello og fin sårhet i vokalen. Også «Smile Johnny» og andre ballader er mer enn spiselige i all sin enkelhet.

Men som Kristian Valen, høres Cortina mer eller mindre retningsløst inspirert av alt mulig ut, og Been a Long Time virker mer som en coversamling.

Tankene skal sikkert gå til en sen barkveld i Texas, men i stedet tenker jeg familiefest med tremenninger på grendehuset. Og jeg har egentlig ikke så veldig lyst til å være med.