Polske reiseselskaper bør takke mossebandet Superfamily, som med albumet Warszawa gir byen gratis reklame. Riktignok handler de ti låtene (ifølge bandet) om «ting som har blitt ødelagt og om de som prøver å bygge dem opp igjen», og er derfor ikke en hyllest til verken byen eller østeuropeisk kultur.

Uansett: Superfamily beviser at problemer høres enda bedre ut enn følelsesmessig melankoli, for mens debutalbumet Back in Paris spilte på franske følerier, holder Warszawa en høyere standard. Her er det flere låter enn førstesingelen - låta med den lange tittelen som begynner med «The radio» og aldri slutter - som vil gå i repeat på radioen. Det er ikke rart, vokalist Steven Wilsons stemme er rett og slett øreforførende, lyden av synthen er treffende dramatisk og korguttene får det til å rykke i både smilebånd og føtter. Dessuten har Superfamily meningsbærende tekster med et lydmessig spenn, fra nynnehits til mektige dataorkester-aktige låter, som alle høres bra ut.

Jeg lover ikke at jeg reiser til Warszawa i sommer, men jeg sverger på at første gangen jeg trår barfot over en gressplen uten å vite om det ligger en lumsk humle og venter på meg, vil jeg tenke på Warszawa, som skaper den samme kilende, varme, pirrende følelsen i øret.