Når norsk fotball deler ut pris til beste talent, er øvre aldersgrense 21 år. Man er altså ung og talentfull til man runder 22, og det gir Monomen tre år på å spille av seg voksesmertene. Når det er sagt er ikke voksesmerter en udelt negativ ting; ofte er det nettopp det ufullstendige og overivrige som fenger best.

Monomen LP har alle svakhetene man forventer at en selvtitulert debut skal ha.Takk og pris for det. Den er ujevn, men den er ikke glatt. Den prøver på alt for mye, men man slipper i det minste følelsen av å høre på noen som ikke anstrenger seg for lytteren. Bra.

Det største salgsargumentet for Monomen er at man i Kristian Rangnes aner konturene av en jævla bra vokalist. Man blir imponert og frustrert over hylene og hikstene hans. Produksjonen gjør imidlertid lite for å hjelpe ham på veien - han høres ut som en dommedagsprofet i katedral på tjue mils avstand. Greit nok at han kunne svingt mikrofonen for Depeche Mode når som helst, men jeg skulle gjerne fått ham nærmere innpå meg.

Spør du meg, kunne Monomen kutta en av instrumentallåtene. De kunne også gått to runder til med trommeprogrammeringen, og noen av synthlydene får meg til å gripe etter bøtta. Men alt dette er barnesykdommer, og det er bare sunt å få dem nå - blir du rammet i voksen alder, risikerer du å daue.