Kalaset åpner med metallisk murring som minner meg på at det snart er på tide å overhale gressklipperen, bortsett fra at jeg ikke vet hvordan man gjør det. Jeg vet for så vidt ikke hvordan man skal høre på denne musikken heller, men jeg prøver. Jeg risikerer i det minste ikke å få kappet av fingrene.

Dette er altså lyd. Lyd lagd av elektroniske harper, trommer, fløyter, kontaktmikrofoner, og noe som høres ut som en slarket stikksag. Det kan minne om infernalsk leven, men det er ikke det. Det er støy, og derav musikk, eller i det minste lyd man finner det for godt å putte på skive.

Hvordan skjønner man forskjellen? I dette tilfellet røper kvaliteten seg i hvordan musikerne er trofaste mot ideen. Selv om ingenting her er forståelig, følger låtene sin egen logikk. Sammenføyningen av enkeltelementene gir mening.

Eller, mening er kanskje en overdrivelse. Det er i større grad snakk om en ansporing, en anledning til å stille øret på prøve. Dette er lyd som får folk til å glemme hvordan de hører på musikk.

Men det kan like gjerne være lyd som skal minne om noe; rydding i oppvaskmaskinen, en dødsdans på telemarksski med blodsmak i munnen, bombingen av Dresden. Noen som pisser på en colaboks.

Lyd som minner om at det er godt å prøve noe nytt?

På tide å overhale gressklipperen.