Double, double toil and trouble. Oddmund FJ Vaagsholm har debutert, og boken overflyter av velkjente ingredienser.

Korttekstene kokes ned til en bevissthetsstrøm, det sies: Jeg skriver for å knytte meg til verden, for å materialisere tankene, huske drømmene. Og mye skal huskes; bestemoren, barndommen, bygda, kjærligheten.

Av og til kommer små øyer til overflaten, tydelig forankret i Oslo by. Middelalderparken her og Monolitten der og innimellom en kjendis. Iblant besetter han kroppene til Kåre Willoch eller Per Ståle Lønning, og illustrerer for seg selv hvordan alt henger sammen for ham.

Det er vanskelig å navigere i boken uten jeget. Og likevel er vi ikke de eneste som er forvirret: Kjære Wenche Foss, jeg veit ikke helt hvorfor jeg skriver til deg, eller hvorfor jeg skriver akkurat dette. Er det vi som skal komme med svaret?

Det letes, etter seg selv kanskje. Men planen mangler, personlige inntrykk og referansepunkter blandes sammen i en eneste stor, boblende gryte, noe som gjør boken klam og vanskelig å svelge.

Man sitter igjen med et ønske om at denne trenden kunne snu. I stedet for å koke lapskaus på spiker og barndom og en evinnelig jeg-sentrert fenomenologi, hvorfor ikke prøve noe annet? Suppa skal tross alt spises av andre.