Lyrikk kan både åpne og lukke - alt etter tilgangen på fluktveier. Debutant Vilde Heggems kammers er mørkt, og du skjønner ikke helt hvordan du kom deg inn.

Diktene er private, men skremmende møblert. Vi treffes i et gap mellom mørke og lys, i en flukt fra å være fanget i en selv. SØRG FOR AT DU HAR DREPT FØR DU BLIR DREPT, sies det, skrikes det, død nevnes, død og fanggrep, kveletak , glass med blod. Fødsel, kamp og drap er tilbakevendende motiver, som om amplituden i et liv bare blir målt etter toppunktene.

Man blir litt redd. Bildene er skumringsvakre, men spøkelsesbleke, man møter måneskinn, mørke fugler i hvite trær og gravplasser. Selvbeskrivelsene har også et islett av livløshet, som marmorlivmor, silkelunge, blonderibben.

Det er en skrekkatakombe man har blitt etterlatt i. Eller - et sydende indre som ikke klarer å katalysere eksplosive følelser. Samlingen er et klaustrofobisk kontrapunkt mellom flukt og fangenskap, i en tidvis utilgjengelig form, som, frustrerende nok, bygger opp en spenning uten forløsning. Språket er opphakket: drøm og død er søsken / og vi drømmer og vi / og vi dør og vi / løper og vi løper og vi / får ikke puste / men / vi løper og / vi løper men / så fort og / så vondt / men.

Døren til Vilde Heggems rom er på gløtt. Vær forsiktig.