Jeg fikk det faen ikke til, skriver forfatteren bak fjorårets kanskje største suksess, Ut å stjæle hester. Men det var før, i de årene han aldri turte å fullføre skriveprosessen. Nå har han skrevet sin sjette bok. Og han får det til.

Skjønt, bok: dette er en samling essays der Petterson skriver om å skrive, om å ville være forfatter: og sist, men ikke minst, om å lese. For han har lest, Petterson: Céline, Bauer, Beauvoir og en hel haug med andre kjente og mindre kjente forfattere. Det er et knippe av disse forfatterne Petterson reiser med i denne essaysamlingen.

Petterson gjør noe så sjeldent som å omskape leseopplevelsene sine til litteratur. Han forteller – ikke hva boka handler om – men hva boka gjør med ham. Dette kunne selvsagt blitt en klisjé. En pinlig reise i betroelsenes verden. Men Petterson må ha tatt en vaksine mot klisjeer. I stedet bader leseren i umiskjennelige pettersonske setninger: lange, brokete, underfundige. Jeg føler meg klok når jeg leser Petterson.

Det er som om en gammel, vis mann og en forskremt guttunge har tatt bolig i én og samme fortellerstemme. De flyter inn i hverandre og tvinger seg frem i begeistring, lengsel, arbeid og frustrasjon. Den unge: selvrefsende og sår i evig kamp mot skriftspråket og mot de akademiske dåsemiklene, ansikt til ansikt med Hemingway og Sandemose. Den gamle: smilende og matt. Han titter seg tilbake og humrer melankolsk: livet gjør fremdeles vondt. Men hele tiden er de der: alle de andre som skriver, alle de som har gjort litteraturen til liv og livet til litteratur – for Petterson.

Tenk deg nå at du sitter i en kullsort Afrikanatt og ser på månen som siver opp over savannen. Klisjé, sier du? Tenk en gang til. Sånn ja. Slik er det å lese disse tekstene. Små, hvite ord som skinner og kveiler seg oppover. Mykt. Litt trist, litt rart, litt morsomt og litt fint.

Fy faen som du får det til, Petterson!