MESTRENE MØTES: I Hjemkomsten blandes nådeløs tekst med sterkt spill. Resultatet blir skremmende godt teater, mener vår anmelder.

Harold Pinters stykke Hjemkomsten, regnes som et mesterverk innen teaterhistorien, og spilles også mesterlig på Nationaltheatret. Det ligger et usynlig teppe svøpt rundt det dystre scenerommet, som en verkebyll på bristepunktet til å sprenges. Lufta dirrer av sløv jazz og røyk, men også av maktkamp, seksualkamp og raseri.

Vi møter en familie bestående av menn - en far, to sønner og en onkel. En natt kommer den vellykkede eldstesønnen Teddy (Kim Haugen) på visitt fra Amerika med sin vakre kone Ruth som ingen har hørt om. Det er når en kvinne ankommer huset at verkebyllen begynner å lekke.

Dette er ingen A4-familie. Replikkene skytes fra hofta og smeller med en treffsikkerhet og brutalitet som kan såre de fleste og gi langvarige skader. Men hos denne familien preller kulene av. Setninger som «Du kommer til å drukne i ditt eget blod» og «Jeg får sure oppstøt av deg,» virker mer som dagligdags skravling. Det snakkes forbi hverandre, responsen uteblir og skjellsord gjøres til kjærtegn. Det utspiller seg en rå maktkamp, ikke bare i det som sies, men i det som ligger bak, under, mellom ordene. Alle spiller det samme spillet, og ingen lar seg skremme.

Sverre Anker Ousdal gjør en farlig god innsats som familiens lunefulle overhode, Max, en gammel pitbull som veksler mellom rasende til rørt på sekunder. Han nekter å innse at bjeffene ikke skremmer lenger. I stedet tviholder han seg til stokken for å holde seg oppe og beholde sjefsplassen, mens han spyr ut hat mot sin avdøde kone («den merra») og sine «udugelige» sønner.

Ruth (Ingjerd Egeberg) er den som har kontrollen på situasjonen. Hun leser spillet og lar seg ikke vippe av pinnen av mennenes skjellsord. Der de fleste ville blitt lettere sjokkskadet etter velkomsten fra gamlefar, «Hva gjør den hora her?» står hun plantet til jorda som en furu som nekter å bøye av for stormen.

Det er sjeldent en opplever så intenst og godt teater som det som utspiller seg på hovedscenen. Dette er bitende sterke rolleprestasjoner fra et samspilt eliteensemble som vet å spille på alle sanser og nyanser. Resultatet blir humoristisk, alvorlig, sjokkerende og absurd.

Hjemkomsten er en teateropplevelse som utfordrer og sitter i lenge etter at teppet har gått ned.