Med gitar og en såkalt sårbar stemme, føyer Erlend Ropstad seg til den stadig voksende gruppen singer/songwritere her i landet, og blir som følge av dette uunngåelig sammenlignet med navn som Magnet, Jim Stärk og Thomas Dybdahl. Han klarer imidlertid ikke å skille seg ut, og drukner i sammenligningen.

Problemet er ikke at Ropstad ikke er flink. Låtvalget på platen er variert og jevnt over godt, og de mange melankolske melodiene blir rett som det er avvekslet av mer radiovennlige låter, som den første singelen, «Winona and I». Men låtene blir dessverre fort glemt, og platen fremstår rett og slett som litt anonym.

Noen av sangene utmerker seg imidlertid. «Passenger Seat» løftes opp av Ephemeras Christine Sandtorv og Bergen Filharmoniske Orkester, og blandingen av strykeorkester og en herlig duett sender tankene mot Minor Majority. «Winona and I» har allerede blitt en radiohit, og den litt banale teksten om Ropstads ungdomsforelskelse i skuespillerinnen klarer man fint å overse ved hjelp av en fengende melodi.

Ropstad uttalte til media tidligere i år at han aldri hadde lyst til å bli rockestjerne. Det blir han nok heller ikke, men at han når frem til sitt publikum er det ingen tvil om. Alt i alt fremstår Bright Late Nights som vellaget, trygt og litt kjedelig.