Man blir litt skeptisk når man hører at enda en forfatter har prøvd seg på den gode, gamle skolestil-ideen om «tusenlappens vandring gjennom verden», der tusenlappen kan byttes ut med atomets, sommerfuglens eller, i dette tilfellet, hydrokarbonenes vandring.

Tross fordommene hender det man leser boken, og i dette tilfellet løser MACHINE heldigvis formelen tilfredsstillende, noe forfatteren oppnår ved å la teksten inkarnere kretsløpet; dets tidsvise monotoni, gjentagelse og fornyelse.

Mer konkret: en hydrokarbonforbindelse lever ikke alltid et spennende liv, den henger som oftest med lugubre typer som neutrofilgranulocytter, lysergsyreamider, karisonogener eller sekalealkaloider. Det hender den må chille i jorda i 55 millioner år, men før eller siden skjer det noe, og da kan den forandre menneskeskjebner ved å bli en del av oljemarkedets spill eller helseindustrien ved å påføre en dose kreft.

Det litt deterministiske og veldig minutiøse vil mest sannsynlig appellere til enhver som har lest sin biologi, til tross for at det til tider blir mye detaljer og lite action, mye kjemi, og lite sjel. For ikke å snakke om at alle menneskene i boken uttaler seg misunnelsesverdig poetisk og presist!

Uansett er det gøy med en tripp i bestanddelene iblant.