Det tar cirka seks timer å lese en tre hundre siders bok. Du setter deg i kontorstolen, med te, musikk, what ever, forberedt, men likevel kommer det som en overraskelse når jeg-personen valser inn døren og sier glisende: «Mitt navn er Sigmund, nå er det jeg som bestemmer».

Har du noen gang lest dagboken til noen, vet du hvordan følelsen av spenning lett kan blandes med en fornemmelse av intens kjedsomhet som fremkalles av å bevege deg i et univers som er så fjernt fra ditt eget.

Forfatteren bak Sølvpilene skriver om familien, jobben, kjæresten, iPoden, bilen og helsa. Et visst idémessig grunnlag bestående i å sammenligne alle med skikkelser fra Wagner - særlig damene med Valkyrier - og en del usmakelige metaforer, som at mennesker er kannibalistiske meitemark som overtar minnene til hverandre, gjør ikke boka særlig bedre.

I tillegg er språket en pseudomuntlig katalysator for lesningen, og forfatteren fremviser ellers tegn på detaljfiksering, emosjonell narsissisme og generelt en triviell opptatthet av private anekdoter og antikke biler. Karakterene er heller ikke psykologisk overbevisende, særlig siden forfatteren bruker virkemidler som sykdom og plutselig død for gjøre fiksjonen levende.

Seks timer du kunne ha brukt på noe annet, med andre ord.