Hanna lever et monotont liv som fabrikkarbeider. Hun snakker ikke med kolleger, har aldri vært syk, aldri kommet for seint på jobb, aldri tatt ferie. Til slutt tvinger sjefen henne til å ta ferie, og Hanna reiser til kysten. Hun får nyss om at de trenger en sykepleier til en skadet mann på en borerigg, og melder seg.

Det er i møte med den hardt skadde og forblindede mannen at noe begynner å forandre seg i Hanna, og det er sterkt å se hvordan hun langsomt tør å nærme seg ham og forløse smerten hun bærer på. Det gjør vondt når verkebyllen sprenges.

Regissør Isabel Coixet har sans for detaljer og en egen evne til å se menneskelige nyanser. Miljøbeskrivelsen er god og bipersonene er alle sterke karakterer; fra kokken som dyrker basilikum til bølgemåleren som samler på skjell.

Replikkene kunne stått på trykk i hvilken som helst diktantologi; de er poetiske, allegoriske, symbolske, ladede og fulle av motsetninger. Filmen har et stort analysepotensial, men det blir litt i overkant noen ganger. Det er lag på lag, sanser, ikke sanser og mye dobbeltbunn. Når alt som sies egentlig betyr noe annet og når man hele tida må lese mellom linjene, kan det bli slitsomt. Heldigvis tipper det aldri over, og Språkets hemmelige liv er en film som vokser lenge etter at man har gått ut av kinosalen.