Med ordene «Lets travel» skriker vokalist Lein Størmer inn album nummer to, Rockcollapse. Og kanskje er det en kollaps, eller rett og slett bandets måte å si at hardcore tar seg best ut på konsert.

Turdus Musicus har blandet hardcore, metall, rock og indie, og jeg blir ør i hodet av å forsøke å holde sjangrene fra hverandre. Hva vil de egentlig med dette albumet? Kan de ikke bestemme seg for en sjanger, holde seg til den, og dermed lage en gjennomgående god plate?

Selv anser de seg for å være et sint og ærlig hardcore-ensemble. De er muligens ærlige, men sinte er de ikke, til tross for at vokalisten gjør sitt beste for å overbevise med sin heseblesende skriking. Men med setninger som «All I crave is a damn kiss», ødelegger de troverdigheten sin som hardtslående hardcoreband. Jeg vil verken nå eller noen gang sette likhetstegn mellom hardcore og kjærlighetssorg. De går ikke hånd i hånd. Sånn er det bare.

Etter de tre første sporene venter jeg fremdeles på det originale. Det som viser hvem Turdus Musicus er. Det uteblir. Bandet kan med fordel strekke seg langt når neste skive skal se dagens lys. Få bedre fram flygelet og strykerne som er altfor godt gjemt inne i alt bråket. De har en genuin mulighet til å skape noe nytt, men gjør det ikke. Plata gir meg ingenting.