Musikken på Time Jungle beskrives som slow-burn impro, uten at jeg skjønner den fellesnevneren. Her får man mest av alt litt av hvert - dvelende droner, fyrige rytmiske låter og en liten klype frijazz á la Ornette Coleman. Det er en miks som både utfordrer og ufarliggjør. Man er nødt til å forholde seg til mange forskjellige uttrykk. Samtidig trenger man ikke å holde ut for lenge av gangen.

Gunhild Seim er trompetist og bandleder. Hun skriver markant og god jazz. Frivalsen «Duet II» med treblåser Andrew D’Angelo stikker seg ut som aldri så liten perle. Av de større ensemblestykkene river «Once upon a time» bra, med en spinnvill bassklarinettsolo av D’Angelo og myldrende gitarelektronikk signert Allan Vigre.

Selv om jeg ikke helt skjønner hvor Seim vil på «Imprint Outprint» der hun lister seg over rytmeseksjonens akkordrike finspill, fremstår hun som en sjenerøs solist som fungerer supert i tospann med D’Angelo.

Stemmesamplene på avslutningen «After» er et brudd med formen som fortjener forsiktig applaus. Ikke dumt, ikke perfekt.

Time Jungle er ingen sensasjon, men en sprek dose jazz levert av en spenstig kvintett som mestrer sjangerhoppinga. Det er for tidlig å si om Seim har sitt eget uttrykk. I denne omgang får det holde med eget label. Grattis.